Skal vi gå rundt grøten med smerte?

Det er et stort fokus på smerte om dagen. I fagmiljøene diskuteres det med høyt engasjement hvordan de forskjellige smertemekanismene fungerer og hvilke faktorer som bidrar og er viktige i utviklingen av en pasients smerteopplevelse. Kort fortalt mener mange at vedtatte sannheter står for fall og at skjevstillinger, holdning og strukturelle skader på vev ikke er den klare årsaken til hvorfor vi har vondt og hvor mye vi kjenner – disse biomekaniske aspektene kan ikke alene forklare smertetilstander. Kroppens strukturer bidrar til at vi opplever smerte, men vi ser at det er andre faktorer som er med på å styre smerteintensiteten og som ligger til grunn for at smerter kan vedvare utover forventet tilhelingstid.

For terapeuter er det en utfordring å implementere i møtet med pasientene at psykiske og sosiale faktorer kan spille inn like mye som skade på vev, og at det ikke alltid behøver å være en vevsskade for at smerte oppleves. Det er lett å misoppfatte budskapet og mannen med den vonde skulderen kan føle at terapeuten sitter og påstår at han innbiller seg plagene og at han ikke takler de sosiale aspektene i livet sitt. Her må man trå varsomt, man må kunne sine metaforer og ha evnen til å formidle et komplisert tema på en enkel og forståelig måte.

For å si litt om smerte så er smerte et resultat av at hjernen har summert opp alle tilgjengelige opplysninger om den gitte situasjonen og kommet frem til at det er nyttig å beskytte en del av kroppen. Trår du på en spiss stein vil nervesystemet aktiveres og et signal vil nå hjernen. Signalet er ikke et smertesignal, men et faresignal. Hjernen vil spørre seg om signalet er noe å bekymre seg for. Har jeg opplevd dette før, må jeg sette i gang tiltak for å beskytte kroppen? Størrelsen på signalet, kontekst, tanker, tidligere erfaringer, søvn og frykt er bare noen av en lang rekke faktorer hjernen tar med i vurderingen. Når diskusjonen er tatt er konklusjonen smerten du kjenner. Den kan være både mye større og mye mindre enn hos han som kommer bak deg og tråkker på samme steinen, og det er ikke sikkert du kjenner smerten på samme måten om du tråkker på den igjen i morgen.

Når en pasient oppsøker hjelp er det ofte smerten som kommer i fokus. Hvor har du vondt, hvordan kjennes smerten ut, i hvilke situasjoner og bevegelser kjenner du smerten, har du følt denne smerten før, hvordan oppsto den? Alt dette fokuset og bevisstgjøringen rundt smerteopplevelsen kan i siste ende forsterke hjernens smerteoutput, altså hvor mye smerte pasienten kjenner. Når vi vet at hjernen kan forsterke signaler og skape mer smerte ut i fra akkurat slike faktorer, så er det en vurdering man må ta om hvor mye man skal vektlegge dette i sykehistorien og i undersøkelsen. Man kommer ikke bort fra at man i samtale og i undersøkelse av pasienten får mye nyttig informasjon om bakgrunnen for smertene, men samtidig bør man være varsom med tanke på å forsterke smerteopplevelsen. Igjen er vi tilbake til balansegangen. Man balanserer på et knivsegg og det er lett å tråkke over på feil side. Man skal velge sine ord med omhu. Ord kan forverre og ord kan bidra til bedring.

Med alt dette i bakhodet, er det mulig å omgå smertefokuset og samtidig redusere den? Kan vi gå rundt grøten når det kommer til smerte?

Faktisk ganske ofte.

Smerte er en naturlig del av oss. Like naturlig som glede og sorg. Smerte er en emosjon. Ofte oppsøker ikke pasienter oss fordi de har vondt, de kommer når smertene går utover noe. De kommer når de ikke kan spille golf, når de ikke får gjort jobben sin eller leke med barna sine. De kommer når smertene går utover funksjon eller deltakelse.

Det vi har da er et utgangspunkt servert på sølvfat får å kunne oppnå noe sammen med pasienten vår. Vi kan bruke tid på å utforske hva som er viktig for pasientene og sammen finne tiltak som gjør at de på et tidspunkt kan utføre aktiviteten igjen. Vi kan plassere smerte i baksetet, mens vi trener og endrer på forhold som påvirker den aktuelle situasjonen. Når turen er over og funksjonen er på plass er det ikke umulig at vi opplever at smerten i baksetet har hoppa ut på veien. Da har vi oppnådd det vi vil.

Vi kan komme i mål med smerter uten å vie de særlig oppmerksomhet. Kanskje til og med på kortere tid enn om smerte var det vi hele tiden målte effekten på og peilet behandlingen inn mot.

Dette betyr ikke at det aldri er viktig å adressere smerte, men en påminnelse om at det finnes flere veier til Rom og at et stort fokus på smerte kan skape hindre på veien. Når smerte ikke er hovedårsaken til at folk oppsøker hjelp, så behøver det heller ikke alltid å være hjørnesteinen i vår tilnærming til pasienten.

Leave a reply:

Your email address will not be published.

Site Footer

Sliding Sidebar

Kontakt meg

Telefon: 920 21 901
e-post: espen@espenholm.no