Svar bak fasaden

En ekte poet får deg til å male de vakreste bilder i hjernerammen. Sterkere og mer fargerike enn du noen gang ville fått til på egenhånd. I dag finner vi inspirasjon fra helt andre kilder, inspirasjon som ofte gjør oss blinde for virkeligheten. Det er mindre av verden bak ordene, mindre av våre innerste tanker, mindre av vår karakter.

Bekreftelse og oppmerksomhet er dagens inspirasjon.

Jeg er gammeldags. Jeg elsker Dylan. Ikke kun på grunn av melodiene, men fordi sangene er historier. Om hvordan verden var, og på mange måter er i dag 50 år senere. Å sette ord på et helt samfunn på 4×4 linjer, på rim, krever talent. Men mer enn talent, like mye interessen og årvåkenheten for de virkelig dype tankene, og for forståelse og innsikt i den verden vi lever i. Det krever at man gjør sin egen vurdering av hvorfor ting er som de er.

I dag vurderer vi vinkelen på rumpebildet.

Jeg kjenner ingen ekte poeter i dag. Ikke så mange bryr seg om å være det, og ikke så mange linjer kan forklare at krig, i den vestlige verden, i dag er å spisse albuene og trykke seg gjennom folkemengden frem mot en imaginær scene. Om ikke krig, så i hvert fall et sabla slag. Kampen om scenetid uten å ha så forferdelig mye mer å si enn ”hallo”.

Så er scenen klar for neste mann eller kvinne.

Kunsten i oss er på mange måter dekket til av filtrerte bilder av utvalgte sider. Sider ved oss vi føler passer inn i hva samfunnet i dag måles i, og som gir en form for umiddelbar aksept. Kan vi da forlange at noen lytter til hvem vi virkelig er? At noen ser skattene i dypet vårt? I dagens samfunn der alt deles til andre siden av kloden i et lite trykk, og ingen vil skille seg ut; skaper ikke det et falskt rom som vi alle skal oppholde oss i?

Blir vi ensomme i alle de andre rommene våre?

Som fysioterapeut ser jeg hvor mange plager som kommer av at vi ikke helt klarer å se forbi disse premissene vi legger i 2018. Hvordan vi har det, hvordan vi tar det, hvordan vi forholder oss til andre mennesker og verden rundt oss. Det er ofte bakteppe for våre smerter. Og når så mye av oss ikke får plass i dette laget vi skal tilby verden, hvordan skal vi da trives med hele oss? Hvordan skal vi endre fremtreden, hvordan kan vi endre smerte om vi ikke tillater oss å berøre alle de andre lagene og dele disse med de rundt oss. De lagene som gjør deg til du.

Vi kan være ganske ensomme sammen i dag.

Har vi blitt mer opptatte av å bli sett av andre, enn å lytte? Et samfunn hvor vi dytter enkeltaspekter ved oss opp i ansiktet på folk? Så tett at ingen kan se totaliteten. Å bli hørt er å bli sett, men legger vi til rette for å by på oss selv, eller å lytte til andre, eller er vi i en spiral hvor alle roper, men ingen hører? Får vi hele historien, eller får vi bare et ”hoi” vi verken bryr oss så mye om eller har noen fornuftig idé om hva betyr? Om jeg som terapeut avbryter deg når du prater, så stenger jeg broen til resten av historien. Du må få lov til å dele hvem du er, hva du står for, hva du tenker og hva du vil.

En diagnose betyr lite om jeg ikke vet hvem du er.

Den andre siden av dette er at vi må lære å stå for hvem vi er. Bygge robusthet til å stå i mot ytringer om at vi er feil, gjør feil, ser feil ut. Vi kan ikke løpe å gjemme oss med hendene foran ansiktet hver gang noen sier eller gjør noe mot oss. Vi må bygge egenverd, selvtillit, trygghet. Da får vi en rikere verden, og vi kan igjen la oss inspirere av ting som betyr noe. En tights som klemmer seg i sprekken som en G-streng, dokumentert fra 45 grader, har sitt begrensede inspirasjonsspekter.

Før i tiden puttet vi opp en fasade, nå lever vi ofte den.

Leave a reply:

Your email address will not be published.

Site Footer

Sliding Sidebar

Kontakt meg

Telefon: 920 21 901
e-post: espen@espenholm.no